Nye bølger

Reynold Brown | Leverandør: Wikimedia Commons | CC (by sa)

Storfilmen Ben Hur, 1959.

Da krigen var slutt, strømmet det igjen en flom av lette underholdningsfilmer ut fra Hollywood-fabrikkene. Men i konkurransen med det nye fjernsynsmediet tørket mye av inntektene fra kinovisningene inn. For å trekke folk til kinoene, ble det laget storfilmer i bredformat, «Ben Hur» er et eksempel på det, og det ble eksperimentert med 3D.

I Europa gikk man nye veier for å møte flommen av amerikanske filmer. Den nye bølgen var en betegnelse på en rekke franske filmer i slutten av 1950-årene («Hiroshima, min elskede», «Til siste åndedrag» og andre). De benyttet et personlig filmspråk preget av håndholdt kamera, improvisasjon, og klipping som stadig brøt i stykker illusjonen av virkelighet.

En annen europeisk retning var italiensk neorealisme. Den forkastet Hollywoods oppkonstruerte intriger og profesjonelle skuespillere, og tok kameraet ut i gatene for å vise virkeligheten. Okkupasjonsdramaet «Rom — åpen by» (1945) av Roberto Rossellini vant en rekke internasjonale priser.

Fotograf: Leverandør: Zuma Press / Scanpix | CC (by nc sa)

James Dean ble et ikon for det gryende ungdomsopprøret i 1950-årene. Her fra filmen «Rotløs ungdom» (1955). Noen måneder etter innspillingen døde han da han kolliderte i sin nye Porsche sportsbil.

Over hele verden var kulturen i endring i 1960-årene. Ungdommen vendte seg fra idealer som patriotisme og heltemot til toleranse og vekt på indre personlig vekst. Hippiebevegelsen vokste fram. Også Hollywood-filmene forandret seg, og antiheltene dukket opp på skjermen. Krigs- og westernfilmene handlet mer om personlige tragedier og menneskelige verdier enn heltemot i kamp. Rasemotsetningene ble tematisert («Drep ikke en sangfugl», 1962), ungdomsopprøret («Rotløs ungdom», 1955) og frihetslengselen («Easy Rider», 1969).