Elektronisk peiskos

Det var egentlig bare ment som en Halloween-spøk. Men lytterne fikk panikk. Hundretusener flyktet ut på gatene. Til alt hell ble ingen drept i kaoset, som resulterte i 12 500 avisartikler bare den første måneden etterpå.

Hørespillet «Klodenes kamp» ble sendt på CBS 31. oktober 1938. Det var laget av den unge regissøren Orson Welles etter en roman av H.G. Wells. Boka handler om marsboere som lander i New Jersey, slipper ut en sky av giftgass, tar over New York, og til slutt blir utslettet av bakterier. Ikke akkurat enkelt å få en sånn historie til å virke overbevisende. Så for å gjøre det i alle fall litt mer troverdig, fant han på å ramme inn historien i en serie nyhetssendinger.

Vi er, som du sikkert skjønner, midt i det vi kaller radioens gullalder. Den tiden da «alle» samlet seg rundt radioapparatene på kveldene, og hadde de samme programmene å snakke om dagen etter. Tiden før fjernsynet tok over. I USA var det 1930- og 40-årene, i Norge 1950-årene.

Radioen bandt nasjonen sammen på en måte som kan være vanskelig å forestille seg i dag. President Roosevelt holdt regelmessige «fireside chats» i radioen for å lede folket gjennom depresjonen i 1930-årene og vekke dem til kamp mot fascismen under andre verdenskrig. Både Winston Churchill og Adolf Hitler holdt sine store taler i radioen. I Norge gjorde Vidkun Quisling statskupp i en radiosending.

Hva hørte folk på? Til å begynne med var programmet selv i amerikansk radio hva vi ville kalt ganske finkulturelt. NBC sendte for eksempel leksjoner i musikkunnskap, hørespill basert på Shakespeares teaterstykker, politiske debatter og symfonier.

Men det varte ikke lenge før lettere underholdning tok over eteren. Komikere, populærmusikk, hørespill og barneprogram var populære. Problemet var at radioen var så effektiv som reklamekanal. Og det annonsørene ville ha, var naturlig nok programmer som samlet flest mulig lyttere.

Men i Storbritannia, Norge og andre land med lisensfinansiert kringkasting, dominerte foredrag og seriøs musikk programflaten til langt ut i 1950- og 60-årene. Ungdom som ville høre den nye popmusikken, var henvist til å peile inn utenlandske kommersielle stasjoner som Radio Luxembourg på mellombølgen.