«En enorm ødemark»

Fotograf: H. Armstrong Roberts | Leverandør: H. Armstrong Roberts / CORBIS / Scanpix | © All Rights Reserved

En familie ser på tv i 1950-årene. Men innholdet var ikke mye å skryte av ifølge kritikerne.

Kunnskapskonkurranser, familiekomedier helt uten troverdighet, blod og torden, kaos, vold, sadisme, mord, westernskurker, westernhelter, privatdetektiver, gangstere, mer vold, og tegnefilmer. Uendelig mye reklame. Og mest av alt, kjedsomhet.

Slik beskrev Newton Minow en typisk amerikansk tv-dag i 1961. En enorm ødemark, «a vast wasteland», spissformulerte han. Minow var leder av FCC, den amerikanske regjeringens medievaktbikkje, og ønsket seg mer folkeopplysning i tv.

Reklamekronene strømmet nemlig til det nye mediet, og 1950-årene ble på mange måter en gullalder for amerikansk tv-produksjon. Edvard R. Murrow, Walter Cronkite og andre radiostjerner fra krigstiden flyttet over i tv og bygde opp nyhets- og aktualitetsprogram. De populære radiohørespillene ble omdannet til tv-serier. Westernserien «Gunsmoke» («Krutrøyk» på NRK fra 1969–1974) begynte på radio i 1952, gikk på tv fra 1955–1975 og ble med sine 635 episoder den lengste dramaserien noensinne. En annen attraktiv programtype overtatt fra radioen var kunnskapskonkurransene, som også satte norske tv-seere på hodet da NRK sendte «Kvitt eller dobbelt» i 1960-årene.

Leverandør: Bettmann/Corbis/Scanpix | CC (by nc sa)

Lucille Ball og Desi Arnaz fra tv-showet «I love Lucy» signerer en kontrakt på åtte millioner dollar. Det var i 1953 den dyreste kontrakten noensinne i tv. Showet lå høyest på målingene med 43 millioner seere. I bakgrunnen bl.a. en representant fra sigarettprodusenten Philip Morris som sponset programmet.

Men det skulle vise seg at reklamefinansieringen hadde en bakside i fjernsynet akkurat som i radioen.

Reklameinntektene på et program avhenger av hvor mange som ser på, den såkalte seermålingen eller ratingen. Og det var ikke nødvendigvis kvalitet som trakk seere. Dessuten var kvalitetsprogrammene ofte dyre å produsere. Finansieringsmodellen førte derfor til at store mengder billige, masseproduserte programmer som såpeoperaer og kunnskapskonkurranser fylte det meste av sendeflaten.

Noen produsenter lot seg friste til å ta uredelige metoder i bruk for å tiltrekke seg seere. De største kunnskapskonkurransene kunne ha opptil 64 000 dollar i premie, og mange av deltakerne ble kjendiser. Det ble en stor skandale da undersøkelser viste at flere konkurranser var rigget, og resultatet bestemt på forhånd. Seeroppslutningen sank som en stein, og mange show ble kansellert.

Tv-markedet i USA var lenge delt mellom de kommersielle nettverkene ABC, CBS og NBC (pluss Fox fra 1986). I 1967 ble det opprettet en allmennkringkaster, nettverket PBS, som blir finansiert av offentlige bevilgninger og gaver fra seere og næringsliv. Det er her den populære barneserien «Sesame Street» blir produsert.