Den globale landsbyen

Bildet på skjermen var ikke akkurat i HD. En grå skygge beveget seg ved foten av noe som kunne se ut som en stige. Flekker av hvitt, skarpt lys flimret mot en mørk bakgrunn. En uklar stemme: «It’s one small step for man, one giant leap for mankind.» Likevel satt 600 millioner mennesker klistret til tv-skjermene over hele jorden, det største publikummet til da i det som var i ferd med å bli en global landsby, en verden hvor alle snakket om det samme samtidig.

Da Apollo 11 landet på månen sommeren 1969, var det allerede sju år siden den første tv-sendingen ble sendt samtidig på begge sider av Atlanterhavet. Det var de nye kommunikasjonssatellittene som gjorde det mulig. Telstar ble satt i drift sommeren 1962. De aller første direkteoverførte bildene var av frihetsstatuen i New York og Eiffeltårnet i Paris. Sendingen inneholdt ellers diverse sportsinnslag og en pressekonferanse med president Kennedy.

I 1980-årene ble det laget egne tv-kanaler med bestemte typer innhold som bare ble sendt via satellitt, enten til lokale kabelnett eller direkte til private parabolantenner. CNN sendte nyheter døgnet rundt og MTV musikkvideoer.

Fotograf: Philippe Lissac/Godong | Leverandør: Dpa/Scanpix | CC (by nc sa)

Global landsby: parabolantenner i Kairo

Tilbake i 1960-årene hadde medieforskeren Marshall McLuhan beskrevet hvordan verden ville skrumpe inn til en «global landsby» når den elektriske kommunikasjonsteknologien ble i stand til å spre informasjon til alle fra ethvert sted samtidig.

Men informasjonen hadde en lei tendens til å gå bare en vei. I 1980 kritiserte en UNESCO-rapport den ensidige flyten av informasjon og kultur fra den rike del av verden. I mange land var det vestlige kommersielle interesser som hadde bygd ut fjernsynet for å få tilgang til nye markeder. Flommen av amerikanske tv-programmer og reklame førte til et press på lokal kultur.

Men økt informasjon utenfra bidro også til at jernteppet falt.