Seremonimesteren

Folk sto tett på fortauene og jublet mot følget som kjørte gjennom Dallas sentrum den 22. november 1963. Fra en åpen bil vinket den unge presidenten og hans populære First Lady tilbake. Plutselig hørtes skudd. Presidenten rykket til og falt sammen mot Jacqueline. Bilene raste av gårde til nærmeste sykehus. Men det var lite å gjøre. En halv time senere var president Kennedy erklært død.

I tv-selskapet CBS fikk Walter Cronkite høre om skuddene mens han spiste lunsj. Han var en av de reporterne som var blitt berømt for sine radioreportasjer fra krigen i Europa, og var nå en meget respektert ankermann i tv-nyhetene. En meningsmåling hadde kåret ham til den mest troverdige mann i Amerika. Uten manus gikk han på lufta og fortalte om den forferdelige hendelsen. Da han en time senere måtte gjøre kjent at presidenten var død, ble stemmen grøtete, og han måtte stanse for å tørke bort noen tårer.

Enorme seermengder samlet seg rundt fjernsynsapparatene, ikke bare i USA, men også i Europa hvor den nye satellitteknologien gjorde det mulig å overføre begivenhetene direkte. «Inntil da hadde tv vært et teater eller en stadion», var det en som sa. «Plutselig ble det et slags kapell hvor amerikanerne kunne holde Cronkite i hånden. Han var alles anker, alles prest.»

Det skulle ikke bli en enkeltstående hendelse. Fjernsynet har vist seg å ha en helt spesiell evne til å samle et folk i sorg. Britene opplevde det da lady Diana døde. Selv opplevde du det ganske sikkert i dagene etter tragediene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. I to–tre uker etterpå var mediene preget av fortellingene til de etterlatte, de skadede, redningsmannskaper og politi. De dekket rosetog, minnestunder og begravelser. Reporterne viste egne følelser. For en stund la mediene sin vanlige konfliktorienterte og undersøkende rolle til side og fungerte som en samlende nasjonal seremonimester, en sekulær prest. Fjernsynet speilet folkets sorg.