En kvinnelig gravejournalist

Du trodde kanskje at gravejournalistikk var et moderne fenomen, eller at det var Günter Walraff som fant opp «å walraffe»? I så fall må du tro om igjen!

Nellie Bly (hennes virkelige navn var Elisabeth Jane Cochrane) var en journalist som flyttet til New York i 1890 og fikk jobb i Pulitzers «New York World». Et av hennes første oppdrag var å se nærmere på forholdene i et asyl for sinnslidende kvinner.

Men hvordan skulle hun komme innenfor? Hun leide seg et fattigslig rom i en leiegård, øvde litt foran speilet, og satte i gang med å spille sinnssyk. Hun spilte så overbevisende at politiet ble tilkalt. Flere leger undersøkte henne, og alle som en konkluderte med at hun var gal.

Forholdene i asylet viste seg å være forferdelige. Maten var elendig, det var søppel over alt, og rottene kravlet omkring. Pasientene ble mishandlet av voldelige pleiere. Det verste var at Bly ble overbevist om at noen av pasientene var like lite gale som hun var selv.

Etter ti dager ble Bly sluppet ut. Reportasjen hennes, «Ti dager i galehuset», skapte sensasjon. Myndighetene satte i gang en granskning og inviterte Bly til å delta. Alle anbefalingene hennes ble gjennomført, og de psykiatriske institusjonene fikk større budsjett. Det ble også satt i verk tiltak som skulle sikre at bare de virkelig sinnslidende skulle havne på asyl.

Bly er også berømt for et stunt hun gjorde en gang hun var frustrert og tom for ideer og bare ønsket seg vekk fra alt. Femten år tidligere hadde Jules Verne gitt ut boka «Jorden rundt på åtti dager». Nellie Bly dro ut for å se om ikke en kvinne på egen hånd kunne gjøre det enda raskere. Avisen trykte alle telegrammene hun sendte hjem, sammen med kart og beskrivelser av landene hun reiste gjennom. Etter 72 dager var hun tilbake i New York og fikk en mottakelse en heltinne verdig.