«Content is king»

Ikkje berre var dei olympiske vinterleikane på Lillehammer i 1994 «the best winter games ever» (ifølgje IOK-president Samaranch). Dei var også det første OL-et i historia som hadde direkte resultatformidling på Internett.

Fotograf: John Myhre | Leverandør: Aftenposten/Scanpix | CC (by nc sa)

«500 000 nordmenn er allerede tilkoblet det nye vidundermediet Internett», skreiv Aftenposten i 1995. Her er direktør Knut Falchenberg i Oslonett som da var kjøpt opp av Schibsted-konsernet.

Det var internettleverandøren Oslonett som stod bak, og stuntet gjorde at vanlege folk blei interessert i det nye mediet. Avisene skjønte at dette var noko dei også kunne ha nytte av.

Dei første norske dagsavisene på nett var lokalavisa «Brønnøysunds Avis» 6. mars 1995, og «Dagbladet» to dagar etter. Det var mindre enn eitt år etter at «San Jose Mercury News» hadde publisert den første nettavisa i USA. I løpet av 1996 hadde dei aller fleste avisene eigne nettsider.

I byrjinga inneheldt dei berre dei same sakene som papiravisa. Men etter kvart kom det innovasjonar som moglegheit for kommentarar og lyd- og videoklipp. Ideen var at det nye mediet skulle hjelpe dei tradisjonelle media til å levere nyheitene raskare, betre og til ei større målgruppe.

«Content is king» hevda blant andre Bill Gates på denne tida. Det var innhaldet brukarane ville vere villige til å betale for. Nettet var derfor noko dei store, tradisjonelle medieorganisasjonane kunne tene pengar på.

Det var i alle fall det ein trudde.

Internettleverandøren AOL var i 2000 verdsett så høgt at dei kunne kjøpe mediegiganten Time Warner CNN i det som var forretningshistorias største oppkjøp. Det gjekk åt skogen. Det viste seg at nettbrukarane ikkje var interessert i å bruke Internett slik dei brukte tv, eller betale så mykje som blei kravd. Teknologiaksjane var overprisa, og 13. mars 2000 sprakk det som er blitt heitande dotcom-bobla. Ti år seinare hadde Time Warner og AOL ein samla verdi som berre var ein sjudel av det han var før bobla sprakk.