Aviser for folk flest

Leverandør: The Granger Collection / Scanpix | CC (by nc sa)

Pennypressa tok i bruk nye distribusjonskanalar. Tidlegare var det vanleg at lesarane abonnerte på avisa og fekk henne send heim til seg. No blei avisgutane eit vanleg syn i gatene, som i dette biletet frå London i 1862.

Damppressa blei først teken i bruk i London, men det var i USA ein utvikla den forretningsmodellen som både aviser og etermedium har levd med heilt til nyleg. Dei store opplaga gjorde avisene meir attraktive for annonsørar fordi dei no kunne treffe fleire potensielle kundar. Dermed kunne avisa ta meir betalt for reklamen og heller setje ned prisen på avisa, slik at dei kunne selje enda fleire eksemplar. Lesarane betalte altså berre ein mindre del av det avisa kosta å produsere, annonsørane betalte resten.

Sidan prisen kunne bli så låg som ein penny (ein cent) pr. avis, har fenomenet fått namnet «the penny press».

Dei første avisene og bøkene hadde retta seg mot velutdanna menneske innanfor den økonomiske og politiske eliten. Men no hadde også vanlege folk lært å lese. Det var dei som utgjorde målgruppa for dei nye billigavisene.

Språket var folkeleg. Lange politiske diskusjonar måtte vike for korte skildringar av hendingar. Den viktigaste informasjonen kom først i teksten, slik at også dei som ikkje var så flinke til å lese, fekk det med seg.

Innhaldet var det folkesmaken som dikterte. Den viste seg å føretrekkje sensasjonar, svindlar og bedrag, sladder, hets, løgn og bakvasking, sjokkerande skandalar og brotsverk skildra i mest groteske detalj. Overdrivingar var vanleg, stikkpengar ein kurant arbeidsmetode, og om nødvendig kunne både fakta og kjelder diktast opp. Men kva så? Avisene var blitt kommersielle og kom ut først og fremst for å gi eigarane inntekter.

Leverandør: The Granger Collection / Scanpix | CC (by nc sa)

Folk stimlar saman i London i 1865 for å kjøpe aviser med nyheita om at Abraham Lincoln var død.

I Storbritannia såg både regjeringa og dei etablerte avisene med avsky på denne utviklinga. Dei brukte høge avgifter for å hindre at noko slikt skulle skje hos dei. Men i 1855 blei avisskatten fjerna, og «Daily Telegraph» blei det første eksempelet på pennypresse i Storbritannia.

Frankrike var like tidleg ute som USA med si pennypresse, som dei kalla «presse à bon marché», eller billigavis. I Tyskland blei utviklinga bremsa av sensur og politisk uro og skaut først fart i 1870-åra.